Sitter i sofaen å kjenner på en følelse.... En følelse som slett ikke er ny.
Den har jeg kjent på mange ganger før! Men jeg klarer ikke å bli kvitt den, for godt. Den kommer og går, i tide og utide!
Jeg begynner å bli ganske lei nå, å ønsker av hele mitt hjerte at den skal forsvinne å aldri komme tilbake! Den sitter i magen, øverst.... Som en hard vond knute. Jeg må dra noen ekstra åndedrag, for det strammer liksom over brysetet.
Følelse av hjelpesløshet og oppgitthet. En slags angst. Det svimler nesten på det verste. Blir litt nummen. Innemellom har jeg bare lyst å gi opp. Krype under dyna, å late som jeg ikke finnes. Vil være i fred. Ikke forholde meg til noe/noen.
Å gi opp, eller "å gi meg ende over" er tanker som ofte streifer meg. Ikke at jeg vil dø, langt i fra!
Til det har jeg alt for mye å leve for!
Det er så mye å glede seg over her i livet. Jeg leter etter disse tingene, å jeg finner de. De er jo rundt meg hele tiden. Men av og til blir de overskygget av disse ekle følelsene. Jeg prøver å fortrenge det, i håp om at det ikke fester seg. Ofte til lite nytte.
Heldigvis varer det ikke evig. Så etter ei stund løser knuten seg opp, gleden vinner, å jeg kan puste lettet ut.
Å ha det slik, er jeg ikke alene om, langt i fra.
Men kanskje ikke alle er så åpne om det.
Jeg er, å jeg tror at det er en av grunnene til at jeg kommer meg gjennom det på "egenhånd."
Dette jeg skriver her, er bare ytterkantene av virkeligheten. Alt trenger ikke komme på trykk. Ikke i dag i hvertfall. :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar